Om engasjement og furting

I skrivende stund hører jeg på en debatt om "Monstermastene". Og det er en ting som slår meg. At tilnærmet alle slike debatter, være det seg vindmøller, kraftmaster eller toglinjer, er det en ting som går igjen. Manglende vilje til å godta endring. Sinte, engasjerte mennesker som sier at de er for miljøtiltak så lenge de slipper å ofre noe selv.

Vel jeg har en nyhet til dere, sinte, engasjerte og trangsynte tullinger der ute. Vindmøller krever spesielle forhold, strøm krever kraftlinjer for transport og tog kommer alltid til å bråke. Dersom Norge skal øke sin produksjon av elektrisk energi, må det faktisk bygges ut et større og sikrere kraftnett. Hvis hele jernbanenettet skal elektrifiseres trenger vi mer strøm. Og denne strømmen skal helst komme fra fornybare kilder. Og vet dere hva, det betyr vindmøller, kanskje en og annen kraftdemning og hva skal man si, ommøblert landskap. Det bare å innse det.

Trygg energiforsyning krever i bunn og grunn to ting. God produksjon og et godt distrobusjonsnett. Et godt nett er mer enn bare kapasitet, det er sekundære forsyningsruter. Kraftlinjen kan bære så mye den bare vil, når den detter er det stopp. I et land hvor været er såpass dårlig trenger man gjerne både en plan b og en plan c. Flere store linjer minsker belastningen, senker risikoen ved linjebrudd og gjør vedlikehold enklere.

Vi lever i et forblåst land og det skal vi utnytte. Vi har muligheten til å være en av Europas største kraftprodusenter, så hva er det som stopper oss. Feighet og syting. Vindmøller er stygge, de bråker. Og hva så? Dersom vi skal leve fornybart må vi kutte forbruk og øke kraftproduksjonen. Ofre litt natur for en bedre verden her og nå. Alt vi bygger kan fjernes når det ikke trengs lenger. Ingenting varer evig. La oss redde verden nå.

Så til alle dere engasjerte mennesker der ute som tror at verden drives framover av høylytt furting og mangel på innsikt har jeg bare en ting å si: Ta dere sammen, helvetes drittunger!!!!