Noen gang spist rev?

I det siste har debatten om pels og oppdrett fått ny giv. Tenkte jeg skulle slenge meg på med et mer pragmatisk syn på denne næringa. Så jueg spør rett ut: Har du noen gang spist rev? Noen gang sett en butikk der man selger revekjøtt?

Det er dette som byr meg mest imot med både revejakt og pelsdyroppdrett, at man etterpå bare kaster skrotten. Å bare bruke pelsen er sløsing med ressurser. Jeg kan forstå oppdrett av kanin og stille meg bak det dersom kjøttet blir spist i etterkant, men å ale opp et dyr, rive av det pelsen og kaste resten byr meg imot.

Pelsdyroppdrett? Gjerne det, men da vil jeg se reveburger i frysedisken på Rimi.

Fryktens tid

Det er mye man skal være redd for i disse dager, terrorister, kriminelle, fremmede, innvandrere, lynnedslag, flystyrt, krig og døden. Det er i det minste det jeg har hørt. Det har sikkert du også. For vi lever i fryktens tid, i vår samtid er alt skummelt og farlig.

Overalt ser/hører man det samme budskapet, verdensordenen er i ferd med å kollapse. Og hva vil skje med oss da? Høyst sannsynligvis ingenting. Mest fordi verdensordenen ikke er i ferd med å kollapse, bare er i endring. I mer enn et halvt århundre har USA opg Vesten dominert i internasjonale arenaer, på godt og vondt, men nå glipper taket og de asiatiske landenes stigende stjerner passerer de gamle stormaktene. Det er frykten for disse landene, deres fremmede kulturer, levesett og idealer som har skapt denne fryktens tid. Det er den eldste av alle frykter, frykten for det ukjente, frykten for det nye. Samtidig skal jeg ikke hevde at all frykt i verden er ubegrunnet. Det finnes drittsekker der ute, det vil alltid være slik, men de representerer aldri flertallet.

Det er forøvrig disse drittsekkene som tjener på det stadig mer polariserte og lukkede samfunnet som har vokst fram i løpet av forrige tiår. Den økte frykten er i ferd med å vike for noe farligere; hat. Hat mot alt som er fremmed og et ønske om å knuse det som truer med å endre ditt syn på verden. Derfor gir vi drittsekkene makt, for å hindre forandring og fjerne de som kjemper for endring. Er det et slikt samfunn vi vil ha? Det gjør ikke jeg.

Jeg ønsker meg et åpent og inkluderende samfunn, der ingen unngår hverandre for hvor de kommer fra eller hva de er. At vi skal klare å fri oss fra frykt og hat, at vi skal tilpasse oss og snakke fremfor å slåss.

Så neste neste gang du møter noen som er ikke er som deg, ta deg tid, snakk med vedkommende, lær, forstå. Slik skal vi bekjempe fryktens tidsalder.

Offentlig eierskap og styring nå!

De siste årene har det dukket opp en trend i det offentlige, New Public Management (NPM), også kjent som ansvarfraskrivelse. Kort fortalt går det ut på å drive offentlige etater som profitorienterte selskaper uten offentlig styring. Etatene blir gjerne delt opp i flere underleverandører i et forsøk på å skape et unødvendig marked.

Et godt eksempel på NPM finner man i Oslo, der vedlikehold av kommunal eiendom faller til tre separate kommunale foretak (KF). Disse foretakene leverer tjenester til kommunens etater, som etatene selvfølgelig faktures for. Foretakene har som mål å gå med overskudd. Nå et kjapt spørsmål. Dersom et av disse foretakene går med overskudd hva betyr det for Oslo kommune? Betyr det at de har mer penger å bruke?

Svaret er selvfølgelig nei. Dersom et kommunalt foretak hvis eneste kunder er kommunens etater går med overskudd betyr det bare en ting. De overpriser sine tjenester og mottar middler som etatene kunne brukt på bedre tilbud for sine brukere. Offentlige etater skal ikke ha mål om overskudd. Hvis de har overskudd bør dette investeres i utvidede tilbud.

Å opprette lekemarkeder er ikke lønnsomt og offentlige tjenester bør organiseres i etater.

Bistand i nytt lys

Bistans er alltid et aktuelt tema og debatten kan kanskje virke litt ensidig og pengefokusert. Det snakkes om at det må mer penger til, at pengene bare går til korrupte regimer og at vi bør slutte helt å gi bistand.

Det er på tide å få klarhet i hva bistand er og betyr for de som mottar den. Bistand er som skal hjelpe land med utvikling og ut av fattigdom. Disse pengene hjelper til med å holde stater oppreist slik at de kan opprettholde lov og orden mens landene gjenoppbygges. Morgendagens bistand må gjøre mer, den må løfte land ut av fattigdom, krig og sult. Hvordan? Ved å dele det eneste som gir oss et fortrinn i dag, teknologi.

I dag er de fleste u-land råvareprodusenter, nærmest blottet for foredlingsindustri. De selger sine varer og kjøper tilbake foredlede produkter som er dyrere enn det de solgte. Slik øker gjelden til andre land og slik dras de lenger ned i fattigdom.

Ved å gi u-land mulighetene til å foredle sine råvarer øker vi deres inntekter. Disse økte inntektene vil etter hvert gi bedre infrastruktur, bedre helsevesen og bedre utdanning til folket. Etter mange års innsats vil landene til slutt bli uavhengige av bistand fra Vesten.

Dette er målet med alle former for bistand.

Å si at vi skal slutte å gi bistand til u-land fordi vi ikke ser umiddelbare resultater eller landene ikke tilpasser seg vestlige kulturnormer er imperialistisk og feigt. Å ikke hjelpe de som trenger det mest er kriminelt og stusselig.

Så la oss hjelpe verden ut av elendigheten og gi alle mennesker rettighetene de har krav på. La oss gi bistand.