Om engasjement og furting

I skrivende stund hører jeg på en debatt om "Monstermastene". Og det er en ting som slår meg. At tilnærmet alle slike debatter, være det seg vindmøller, kraftmaster eller toglinjer, er det en ting som går igjen. Manglende vilje til å godta endring. Sinte, engasjerte mennesker som sier at de er for miljøtiltak så lenge de slipper å ofre noe selv.

Vel jeg har en nyhet til dere, sinte, engasjerte og trangsynte tullinger der ute. Vindmøller krever spesielle forhold, strøm krever kraftlinjer for transport og tog kommer alltid til å bråke. Dersom Norge skal øke sin produksjon av elektrisk energi, må det faktisk bygges ut et større og sikrere kraftnett. Hvis hele jernbanenettet skal elektrifiseres trenger vi mer strøm. Og denne strømmen skal helst komme fra fornybare kilder. Og vet dere hva, det betyr vindmøller, kanskje en og annen kraftdemning og hva skal man si, ommøblert landskap. Det bare å innse det.

Trygg energiforsyning krever i bunn og grunn to ting. God produksjon og et godt distrobusjonsnett. Et godt nett er mer enn bare kapasitet, det er sekundære forsyningsruter. Kraftlinjen kan bære så mye den bare vil, når den detter er det stopp. I et land hvor været er såpass dårlig trenger man gjerne både en plan b og en plan c. Flere store linjer minsker belastningen, senker risikoen ved linjebrudd og gjør vedlikehold enklere.

Vi lever i et forblåst land og det skal vi utnytte. Vi har muligheten til å være en av Europas største kraftprodusenter, så hva er det som stopper oss. Feighet og syting. Vindmøller er stygge, de bråker. Og hva så? Dersom vi skal leve fornybart må vi kutte forbruk og øke kraftproduksjonen. Ofre litt natur for en bedre verden her og nå. Alt vi bygger kan fjernes når det ikke trengs lenger. Ingenting varer evig. La oss redde verden nå.

Så til alle dere engasjerte mennesker der ute som tror at verden drives framover av høylytt furting og mangel på innsikt har jeg bare en ting å si: Ta dere sammen, helvetes drittunger!!!!

Noen gang spist rev?

I det siste har debatten om pels og oppdrett fått ny giv. Tenkte jeg skulle slenge meg på med et mer pragmatisk syn på denne næringa. Så jueg spør rett ut: Har du noen gang spist rev? Noen gang sett en butikk der man selger revekjøtt?

Det er dette som byr meg mest imot med både revejakt og pelsdyroppdrett, at man etterpå bare kaster skrotten. Å bare bruke pelsen er sløsing med ressurser. Jeg kan forstå oppdrett av kanin og stille meg bak det dersom kjøttet blir spist i etterkant, men å ale opp et dyr, rive av det pelsen og kaste resten byr meg imot.

Pelsdyroppdrett? Gjerne det, men da vil jeg se reveburger i frysedisken på Rimi.

Fryktens tid

Det er mye man skal være redd for i disse dager, terrorister, kriminelle, fremmede, innvandrere, lynnedslag, flystyrt, krig og døden. Det er i det minste det jeg har hørt. Det har sikkert du også. For vi lever i fryktens tid, i vår samtid er alt skummelt og farlig.

Overalt ser/hører man det samme budskapet, verdensordenen er i ferd med å kollapse. Og hva vil skje med oss da? Høyst sannsynligvis ingenting. Mest fordi verdensordenen ikke er i ferd med å kollapse, bare er i endring. I mer enn et halvt århundre har USA opg Vesten dominert i internasjonale arenaer, på godt og vondt, men nå glipper taket og de asiatiske landenes stigende stjerner passerer de gamle stormaktene. Det er frykten for disse landene, deres fremmede kulturer, levesett og idealer som har skapt denne fryktens tid. Det er den eldste av alle frykter, frykten for det ukjente, frykten for det nye. Samtidig skal jeg ikke hevde at all frykt i verden er ubegrunnet. Det finnes drittsekker der ute, det vil alltid være slik, men de representerer aldri flertallet.

Det er forøvrig disse drittsekkene som tjener på det stadig mer polariserte og lukkede samfunnet som har vokst fram i løpet av forrige tiår. Den økte frykten er i ferd med å vike for noe farligere; hat. Hat mot alt som er fremmed og et ønske om å knuse det som truer med å endre ditt syn på verden. Derfor gir vi drittsekkene makt, for å hindre forandring og fjerne de som kjemper for endring. Er det et slikt samfunn vi vil ha? Det gjør ikke jeg.

Jeg ønsker meg et åpent og inkluderende samfunn, der ingen unngår hverandre for hvor de kommer fra eller hva de er. At vi skal klare å fri oss fra frykt og hat, at vi skal tilpasse oss og snakke fremfor å slåss.

Så neste neste gang du møter noen som er ikke er som deg, ta deg tid, snakk med vedkommende, lær, forstå. Slik skal vi bekjempe fryktens tidsalder.

Offentlig eierskap og styring nå!

De siste årene har det dukket opp en trend i det offentlige, New Public Management (NPM), også kjent som ansvarfraskrivelse. Kort fortalt går det ut på å drive offentlige etater som profitorienterte selskaper uten offentlig styring. Etatene blir gjerne delt opp i flere underleverandører i et forsøk på å skape et unødvendig marked.

Et godt eksempel på NPM finner man i Oslo, der vedlikehold av kommunal eiendom faller til tre separate kommunale foretak (KF). Disse foretakene leverer tjenester til kommunens etater, som etatene selvfølgelig faktures for. Foretakene har som mål å gå med overskudd. Nå et kjapt spørsmål. Dersom et av disse foretakene går med overskudd hva betyr det for Oslo kommune? Betyr det at de har mer penger å bruke?

Svaret er selvfølgelig nei. Dersom et kommunalt foretak hvis eneste kunder er kommunens etater går med overskudd betyr det bare en ting. De overpriser sine tjenester og mottar middler som etatene kunne brukt på bedre tilbud for sine brukere. Offentlige etater skal ikke ha mål om overskudd. Hvis de har overskudd bør dette investeres i utvidede tilbud.

Å opprette lekemarkeder er ikke lønnsomt og offentlige tjenester bør organiseres i etater.

Bistand i nytt lys

Bistans er alltid et aktuelt tema og debatten kan kanskje virke litt ensidig og pengefokusert. Det snakkes om at det må mer penger til, at pengene bare går til korrupte regimer og at vi bør slutte helt å gi bistand.

Det er på tide å få klarhet i hva bistand er og betyr for de som mottar den. Bistand er som skal hjelpe land med utvikling og ut av fattigdom. Disse pengene hjelper til med å holde stater oppreist slik at de kan opprettholde lov og orden mens landene gjenoppbygges. Morgendagens bistand må gjøre mer, den må løfte land ut av fattigdom, krig og sult. Hvordan? Ved å dele det eneste som gir oss et fortrinn i dag, teknologi.

I dag er de fleste u-land råvareprodusenter, nærmest blottet for foredlingsindustri. De selger sine varer og kjøper tilbake foredlede produkter som er dyrere enn det de solgte. Slik øker gjelden til andre land og slik dras de lenger ned i fattigdom.

Ved å gi u-land mulighetene til å foredle sine råvarer øker vi deres inntekter. Disse økte inntektene vil etter hvert gi bedre infrastruktur, bedre helsevesen og bedre utdanning til folket. Etter mange års innsats vil landene til slutt bli uavhengige av bistand fra Vesten.

Dette er målet med alle former for bistand.

Å si at vi skal slutte å gi bistand til u-land fordi vi ikke ser umiddelbare resultater eller landene ikke tilpasser seg vestlige kulturnormer er imperialistisk og feigt. Å ikke hjelpe de som trenger det mest er kriminelt og stusselig.

Så la oss hjelpe verden ut av elendigheten og gi alle mennesker rettighetene de har krav på. La oss gi bistand.

Klær og religion

Så var vi igang igjen: Hijab på arbeidsplassen. Ruter AS vil til sine nye uniformer ha et tilbud om hijab. Og dermed er det klart for sirkus. Hvorfor i all verden skal vi lage så mye bråk over noe så enkelt som et hodeplagg.

Slik jeg ser det står det ethvert firma fritt å velge sitt image utad og sine uniformer. At det hver gang dette kommer på banen blir ropt kvinneundertrykkelse og islamisering anser jeg som veldig lite konstruktivt.

Dessuten er lista lagt allerede, uniformer med hijab, turban og lignende er godtatt flere steder. Forsvaret har nylig godkjent bruk av svart hijab til sine uniformer. Privet hijab og turban har vært godkjent av Oslo Sporveier lenge. Så hvorfor skal det bli rabalder når den eneste forskjellen ville vært at hodeplagget ville matchet resten av klærne og være laget for arbeidsituasjonen. Så lenge man kan se at vedkommende er ansatt og oppleve at ting fungerer som det skal syns jeg faktisk at vi skal være fornøyde.

En grønn verden

I dag vil jeg snakke litt mer om miljø, som dere sikkert har skjønt så er det en av hjertesakene mine. Denne gangen vil jeg trekke noen store linjer, ikke om hva vi har gjort, men om hva vi må gjøre. Og ikke de små tingene jeg allerede har nevnt, her kommer de virkelige store linjene.

En gang i fremtiden vil den verden vi kjenner i dag være borte for godt, de fossile brensler tid vil være forbi. Hvordan vil livet være? Vil vi leve i mørket uten strøm? Vil vi bukke under for klimaendringene?

Jeg tror ikke det, men for å unngå dette er det mye som må gjøres. Det holder til slutt ikke med å skru av lyset når du ikke er hjemme, eller å trekke ut laderere når de ikke brukes. De viktigste stegene mot en grønnere verden er så store at vi ikke kan ta dem hver for oss, ikke som personer, ikke en gang som nasjoner eller hele kontinenter, hele verden må komme til enighet. Og det skal verden gjøre i desember under klimatoppmøtet i København. Fram til da er det noen ting jeg vil nevne som kan bli en del av løsningen på mange kriser i verden.

For å minske utslipp fra transport kan man rett og slett flytte produksjonen nærmere forbrukeren. På matfronten vil dette innebære at man dyrker mat til storbyene i nettopp storbyene. Høres kanskje litt søkt ut, men i et spesialbygd høyhus med nøye kontrollerte lys- og næringsforhold kan vi få vesentlig mer mat enn fra et like stort jorde. En av teknologiene som gjør dette mulig er hydroponikk, som går ut på å dyrke planter i vann med spesielt næringsinnhold avhengig av planten. Ikke nok med det, men vannet kan også brukes til fiskeoppdrett for dobbel utnyttelse. Vannet kan så renses og avfallet brennes for å produsere strøm til anlegget. Dette er ikke en fantasi, dette er et resultat av et student-foreleser prosjekt gjennomført av professor D. D. Despommier og hans studenter ved Columbia University i New York.

Dette er selvfølgelig bare en liten del av løsningen, videre trenger vi globale standarder for bygningers energiforbruk, globale transportnettverk som samler landtransporten på bane, strømnett som krysser landegrensene slik at alt potensiale kan utnyttes til det fulle og mye mer.

Nå skal vi gå litt dypere inn på hvert tema.

Forskrifter for bygningers energiforbruk vil føre til at alle nye bygninger vil føre til lavere forbruk og økt press for utvikling av effektiv belysning, oppvarming og bedre isolering. Bare det siste kan nær halvere forbruk til oppvarming til hus i nordlige områder. Det er ikke noe å fnyse av.

Det å flytte tungtransporten over på bane fører til to ting, mindre køer og raskere levering. Å fjerne de store vogntogene fra veiene der det er mulig, minsker trafikken og dermed køene. Et tog opplever ikke køer og kan dermed holde en jevnere hastighet og slik fær vi raskere levering. Dette gjelder også innen kollektivtransporten. Et dobbelt togsett som de NSB bruker i rushtiden i Oslo-regionen tilsvarer flere kilometer bilkø dersom alle kjører egen bil. Til og med en full buss tilsvarer over 200 meter med kø. Mindre kø gir også mindre tomgangskjøring og dermed mindre utslipp. Med andre ord dobbelsporet jernbane på alle linjer og samkjøring av kollektivtransport vil gjøre en stor forskjell.

Kryssnasjonale strømnett vil gjøre at land som har dårlig med naturlige ressurser, men med stort potensial for energiproduksjon kan bli konkuransedyktige på verdensmarkedet og slik øke egen velstand. Mange av de landene det er snakk om her er u-land og dermed vil dette også hjelpe oss i kampen mot fattigdom.

Jeg sier ikke at disse tiltakene er hele løsningen, men de er noen gode, store skritt på veien.

Så vær med å påvirke verdenslederne fram til og etter toppmøtet i København, foreslå løsninger på problemer, ingenting er dumt før det er undersøkt, og alt kan være viktig for vår framtid. For en grønn verden.